Les & Lær 

   Tips, nyheter og trender

Dominasaggressjon

Dominansaggresjon kjennetegnes ved at hunden reagerer aggressivt når noen nærmer seg maten den, når den har gjenstander den bevokter, når den blir bedt om å gjøre ting, stirret på, når den dyttes ned fra sofaen eller sengen, når den blir forstyrret når den sover og/eller når den får kjeft eller straffes med båndet eller ved annen fysisk straff. I tillegg til dette kommer andre mer eller mindre sære situasjoner som hunden nekter å avfinne seg med, som for eksempel å få av eller på båndet.

Tradisjonelt har løsningen på denne type atferdsproblemer vært å sette hunden på plass med fysisk straff (positiv straff). Som vi skal se under er det en uheldig tilnærming som lett kan gjøre problemet verre. Under følger en gjennomgang av hva som legges i dominansbegrepet i denne sammenheng, hva som forårsaker og kjennetegner dominansaggresjon og hva en kan gjøre for å endre hundens atferd. Som i mange andre tilfeller hvor hunden utvikler problematferd ligger løsningen et sted mellom å endre hundens atferd gjennom trening og å lære seg å leve med noe. Dette er potensielt farlige hunder, og det bør en som eier alltid ha i tankene.

Skrevet av Maj-Brit Iden

Publisert: 10/01/2017

Artikler og publikasjoner , Atferdsproblem , Kommunikasjon

Dominansbegrepet

Dominansbegrepet slik det brukes i litteraturen handler om kontroll. Do minanskonflikter oppstår når en hund påvirkes til å gjøre noe den helst vil unngå å gjøre (gå ned fra sofaen eller bli tørket) eller hindres i å gjøre noe den vil gjøre (gå opp i sofaen). Dette begrepet har vært brukt i etologien for å beskrive et individs evne til å opprettholde eller regulere tilgang til en eller annen ressurs, for eksempel et kjøttbein. Når dominansbegrepet brukes for å beskrive status er dette ikke definert som aggresjon hos det dominerende dyret, men ved at det underordnede dyret trekker seg unna. Det er atferden til de underordnede individene, ikke de overordnede, som bestemmer de relative rangforholdene. Vanligvis er ranghøyere individer tolerante overfor underordnede individer, og dominanssignaler fører sjelden til slåsskamp.

Vanligvis etableres rangordningen uten behov for aggressiv atferd eller andre tydelige tegn på fysisk overlegenhet. Det finnes videre indikasjoner på at rangforhold som etableres uten å ta i bruk aggresjon er mer stabile enn rangforhold som opprettholdes gjennom konstant årvåkenhet og aggressivitet( Stevens 2001, s.239). Bare de som er nesten likeverdige konkurrerer om rang, slik at mye bruk av makt og fysisk avstraffelse kan gi hunden et signal om at rangforholdene er åpen for diskusjon. Ofte er fysisk straff det første folk tyr til i et forsøk på å korrigere dominansaggresjon, ofte med det resultat at atferden forverres.

Dominans vs. dominansaggresjon

Det er viktig å være klar over at dominans ikke er det samme som dominansaggresjon. Dominansaggresjon er ifølge Overall (1997) en unormal, upassende og feilplassert aggresjon som hunder retter mot mennesker der det for hunden handler om å ha kontroll. Selv for en hund som er disponert for å utvikle dominansaggresjon vil de erfaringer den gjør seg i oppveksten være mer eller mindre utslagsgivende for om hunden utvikler dominansaggresjon og i hvilken grad.

Å vurdere dominansaggresjon ut fra en tanke om at relasjonen mellom hund og eier kan beskrives som et stigeformet hierarki hvor eieren står på toppen som alfahund er alt enkelt. De fleste hunder underordne seg mennesker uten videre. Noen vil imidlertid utfordre denne strukturen og vil ikke avfinne seg med at de ikke er den dominerende i relasjonen.. En dominerende eller krevende/påtrengende hunder er likevel ikke alltid aggressiv – det kan være at den bare ikke har lært seg å underordne seg andre eller de har lært seg at den eneste måten å få oppmerksomhet på er å gjøre krav på den. Mange hunder kan bli ekstremt plagsomme og masete i en slik situasjon, men det er i utgangspunktet ingen grunn til at de skal bli aggressive.

I forhold til hunder som lider av dominansaggresjon er det vanlig å anta at det har med ”lederskap” å gjøre. Det går tretten på dusinet av hunder som er bortskjemte og ulydige, men bare et fåtall av dem er aggressive av den grunn. Det å si at hele årsaken til dominansaggresjon ligger i relasjonen mellom hund og eier er derfor med stor sannsynlighet feil eller i beste fall en overforenkling.

Uttrykk for dominansaggresjon

Dominansaggresjon kommer i en rekke variasjoner, men kjennetegnes først og fremst ved at hunden knurrer, flekker tenner eller biter som en reaksjon på det den opplever som provokasjoner eller i forsøk på å få eieren til å trekke seg. Ofte viser hunder aggresjon som en reaksjon på ting menneskene rundt dem gjør. Det kan være når de blir dyttet ned fra sofaen eller sengen, når de blir stirret på eller fysisk avstraffet som nevnt over. Noen reagerer på å blir tørket på hodet, nakken eller ryggen, mens andre ikke tåler å bli tørket eller berørt på beina. Andre igjen tåler ikke at eieren eller andre lener seg over eller dytter i dem. Noen tåler ikke å bli berørt på hodet, for noen kan det gå så langt at de reagerer på å få på seg halsbånd eller kobbelet. Et fåtall kan reagere aggressivt på at eieren forlater huset, eller å bli sperret inne i et buret. Svært ofte bevokter disse hundene mat og andre gjenstander de av en eller annen grunn oppretter et  iendomsforhold til. I den sammenheng er det viktig å være klar over at en god del hunder bevokter mat og gjenstander uten å ha dominansaggresjon, mens det er vanlig for hunder som lider av dominansaggresjon å også vise bevoktningsaggresjon knyttet til mat og gjenstander.

Mange hunder skaper selv situasjoner som fører til konflikter. De kan lene seg mot folk eller dytte/skubbe, plassere labber eller hode på folks skuldre, nakke eller rygg. Andre hopper opp på en påtrengende måte eventuelt i kombinasjon med at de rir. Ofte velger disse hundene posisjoner hvor de sperrer vegen, og reagere med aggresjon på å bli tråkket over eller skubbet unna. Noen begrenser eiernes mulighet for å håndtere dem fysisk ved å ta tak i båndet eller underarmene. Hvis de ikke trenes skikkelig kan de også motsettes seg å bli bedt om å gjøre ting.

Årsaker til dominansaggresjon

Som regel er disse hundene usikker på sin sosiale rolle og bruker aggresjon til å utløse reaksjoner som viser hvem som har kontroll. Det normale er at hunden kan avsløre disse begrensningene ved å holde seg til det som skaper positive tilbakemeldinger, og trekker seg når de kommer i konflikt med eierne. Spesielt det siste er viktig for å kunne leve noenlunde komfortabelt med hunden. I praksis handler dette om ting som at hunden er villig til å fjerne seg fra sofaen heller enn å bli der og forsvare sin rett til å ligge der. Hvis hunden velger å ta konflikten heller enn å trekke seg, er det nødvendig å gå inne med spesielle tiltak for å lære hunden å trekke seg.

Valpens hengivenhet og avhengighet av eieren er uttrykk for en naturlig evne til å ville eller kunne innordne seg. For at valpen skal kunne vokse opp til å være i stand til å leve slik vi forventer må den sosialiseres og trenes. Sosialisering lærer hunden hvordan den skal samhandle med andre, og hva hunden lærer er avhengig av hvilke respons den får på egen atferd. Treningen forteller hunden hvordan den skal oppføre seg i ulike situasjoner (for eksempel om den skal hoppe eller stå når den hilser) slik at hunden etter hvert formes i den retning vi vil.

For hunder, som for alle andre, er forutsigbarhet viktig. Det å kunne forutse hva som kommer til å skje i ulike situasjoner, og hvordan en forventes å respondere er nødvendig for å ha en opplevelse av trygghet. For hunder som for mennesker er det individuelle forskjeller på hvor stor grad av forutsigbarhet som er nødvendig for å skape trygghet. En del av problemet for og med hunder med dominansaggresjon er at de krever stor grad av forutsigbarhet for å oppleve at forholdene er stabile.

Avstand mellom individer og en viss grad av overlegenhet er viktig for å forebygge sosiale spenninger eller aggresjon. Ved å holde seg hver for seg, og opprette tydelige og til dels symbolske grenser for de andres atferd forhindres sammenstøt. Slik vi har hund er det ofte ikke etablert noen grad av avstand eller grenser. Når de får ligge i sengen og sofaen har vi ingen sikkerhetssone mellom oss og hunden, det samme gjelder når de sitter på fanget, spiser i umiddelbar nærhet av oss. De fleste hunder takler dette helt utmerket, men for de som har et høyt forsvar av seg selv og området rundt seg, kan dette føre til at det blir mange konfliktpunkter. Gjentatte konfliktene skaper usikkerhet og forventning om flere konflikter, og det sannsynlige utfallet er at relasjonen blir mer anspent og ustabil. En slik hund krever at eierne er nøye med å håndheve regler og grenser konsekvent, og at de er nøye med ikke stimulere hundens aggressivitet. For hunder som ikke opplever denne mangel på grenser og avstand som et problem i den forstand at de kommer i konflikt med eieren skaper det ikke samme negative utvikling.

Vanligvis vil det å vise litt overlegenhet og holde litt avstand oppmuntre til en strøm av sosial hengivenhet retning av den som gjør det. Det denne hengivenheten som en ser mellom voksne og valper, og mellom hund og eier, som gjør at hunden følger eieren og inntar en posisjon hvor den viker unna konflikter med denne. Uten hengivenhet som skaper et behov for å være sammen, vil de konfliktene eller konkurransen som er nødt til å oppstå (alle kan ikke bestemme alt alltid) føre til at flokkstrukturen bryter sammen.

I forhold til alle atferdproblemer er det grunn til å stille spørsmål ved om atferden kan skyldes underliggende medisinske tilstander. Hunder med dominansaggresjon, og andre former for aggresjon, viser oftere avvikende stoffskiftestoffer i urinen enn hunder med ikke-aggressive lidelser. Dette kan indikere at aggresjon har underliggende fysiologiske årsaker, men dette er fortsatt ikke tilstrekkelig dokumentert.

Ofte, men ikke alltid er det også slik at hunder med dominansaggresjon også viser andre former for aggresjon. Bevoktning av mat og gjenstander er som nevnt vanlig. Det samme gjelder territoriell aggresjon. De fleste sosiale dyr er territoriell i en viss utstrekning. Territorier kan være flytende, forbigående eller mer permanente. Territoriell aggresjon har vi når hunden forsvarer steder den ikke skal forsvare eller når den overdriver forsvaret av steder den for så vidt skal forsvare hvis behovet skulle være der.

Mange av de hundene som eierne oppfatter som svært tøffe i de nevnte situasjonen kan være overraskende pysete i andre situasjoner, eksempelvis kan de være redd høye og plutselige lyder, og ha vanskelig for å glemme ubehagelige opplevelser (dårlig avreagering).

I tilfeller hvor reglene variere fra en dag til en annen, hvor noe er lov den ene øyeblikket og ulovlig det neste mangler forutsigbarheten, og usikkerhet om hvor og når konflikter kan oppstå blir stor. De reglene som etableres bør ta sikte på å skape noen sosiale grenser som sier noe om hva hunden kan tillate seg overfor eieren (den bør lære at det ikke er lov å bite i folks hender, at det ikke er tillat å hoppe opp og være voldsom eller dra uhemmet i båndet), videre bør noen av reglene sørge for en viss fysisk og sosial avstand mellom hunden og eieren ( hunden skal ikke ha tilgang til sofa, seng og fang) og sist men ikke minst må hunden trenes til å samarbeide og adlyde beskjeder. Det viktige med rangordning er å skaffe stabilitet og det er nettopp fraværet av stabilitet som innledningsvis skaper usikkerhet hos valpen, men som hos den voksne hunden fremstår som svært selvsikker, provoserende og aggressiv atferd.

Med det samme en begynner det å snakke om at hunden skal lære seg å følge regler og gjøre som den får beskjed om er det lett for at tankene går i retning av å irettesette eller straffe hunden når den gjør feil eller ikke innordner seg. Straff (positiv straff dvs påføring av ubehag) kan stimulere hunden til å forsvare seg i situasjoner hvor den blir straffet, og det kan åpenbart skape frykt og i neste omgang fryktaggresjon. Begge deler er gode grunner til å unngå denne type virkemidler.

Ved bruk av positiv forsterkning som hovedingrediens i treningen kan hunden lære frivillig samarbeid, samtidig som negativ straff (å fjerne et velbehag – i denne sammenheng oftest time-out eller isolering) er et sentralt virkemiddel for å gi signaler om hva som ikke er tillatt.

Godbiter og andre belønnere er viktige i denne sammenheng, men like viktig er det at andre goder som hunden setter pris på eksempelvis tur, foring, kos, ros, trening og lek kontrolleres effektivt av eieren. Både som et ledd i å oppmuntre til samarbeid og for å lære hunden å vike unna og underkaste seg bør en legge opp til at hunden bør yte noe for å oppnå noe den setter pris på. Å gjøre som en blir bedt om er en erkjennelse om at noen andre bestemmer, og det er derfor et viktig poeng.

I fravær av tilstrekkelig og effektiv trening er mange hundeeiere henvist til å tvinge hunden til å gjøre det de forlanger. Neste all fysisk avstraffelse reduserer avstand mellom individer (det er vanskelig å holde avstand hvis du skal ta hunden i nakken), og øker sjansen for at hunden skal blir så usikker/redd eller sint at den svarer med samme mynt heller enn å trekke seg unna.

For hunder med dominansaggresjon blir det som oftest gradvis vanskeligere å gjennomføre dette, og hunden lærer seg at den kan nekte og blir etter hvert mer og mer selvsikker og tåler mindre og mindre fysisk håndtering og tvang. Eieren kommer i en situasjon hvor hunden stadig går ut av konfrontasjoner som seierherre, og i mange tilfeller kommer de i en situasjon hvor hunden biter og de tvinges til å gi opp forsøket på å skaffe seg kontroll. Majoriteten av disse hundene har mye oppmerksomhetsøkende atferd, det vil si at de krever oppmerksomhet konstant og hele tiden skaper situasjoner som tvinger eierne til respondere på hundens ulike initiativ. Dette skjer delvis fordi de har et unormalt stort behov for kontroll og delvis fordi det er den måten de skaffer seg informasjon om sin rolle i den sosiale sammenhengen.

Tiltak

Når en setter i gang tiltak i forhold til hunder som er uttalt dominansaggressive er det viktig å har eierens sikkerhet i tankene. Disse hundene kan være farlig, og mange vegrer seg ikke for å bite så hardt som nødvendig for å få den som de vil eller motsette seg kontroll. Det betyr at alle tiltak bør ta hensyn til at hunden kan tenkes å bite. I de fleste tilfeller lønner det seg å sette seg ned å planlegge hva en skal gjøre i hver av de situasjonene hvor hunden kan tenkes å blir aggressiv, slik at en kan sørge for at hunden etterkommer de reglene man vil etablere.

Selv om det er trekk ved individet (hunden) som gjør at den utvikler dominansaggresjon under omstendigheter de fleste hunder takler uten problemer, har denne atferden en sterk læringskomponent. Det betyr at vi bør håndterer problemet ved å ta kontroll over hva hunden lærer, det vil si forebygge, ved å organisere samhandlingen med hunden på en slik måte at den blir mindre aggressiv/ikke utvikler aggressivitet Første bud er å slutte med all form for avstraffelse i form av påføring av ubehag, og å sørge for å unngå alle situasjoner hvor hunden kan tenkes å bli aggressiv. For hver gang hunden vinner frem med å opptre med aggresjon har den gjort en erfaring vi gjerne ser at den er foruten.

Begrense hundens adgang til privilegier

Hunden bør hindre tilgang til sofa og seng. I mange tilfeller er det lurt å la hunden gå med en snor på 1-2 meter inne slik at man slipper å ta i hunden, eller gå for nær den i situasjoner hvor den skal begrenses. Det beste er å hindre hunden i å gå opp i sofaen eller stolen ved hjelp av båndet. Her gjelder det å være konsekvent og utholdende, uten å bli sint. I mange tilfeller kan en legge noe i sofaen der det er ”ledig” plass, slik at hunden hindre tilgang. Det kan være en pinnestol eller pappkasse eller noe annet. Som oftest går det ikke så veldig lang tid før hunden avfinner seg med at den ikke kommer opp. Sengen kan være litt verre fordi hunden kan reagere på å måtte sove alene, i tillegg til å forsøke å gjenerobre tapte privilegier. I så fall kan en måtte gå vegen om å la hunden sove på soverommet (på gulvet) en periode før den gradvis flyttes ut. Bruk av bur er en åpenbar fordel i mange tilfeller. For de som ikke er vant til bur kan det imidlertid føre til konflikter å venne den til bur. Dette er typisk hunder som ikke lar seg dytte inn i et bur, og som kan ha et så høyt forsvar at det kan være et problem å lukke burdøren. I så fall må en vurdere behovet for bur opp mo t hvor krevende det blir å lære den å være i bur.

Tilvenning til bur gjøres ved å la hunden finne godbiter inne i buret (legg dem der når hunden ikke ser det). Etter hvert kan en kaste godbiter til dem (eller bruke klikker) når de oppholder seg i buret og fore dem i buret (unngå å gjøre dette på en måte som utløsere hundens forsvar av maten). Gradvis stenger vi døren i korte perioder.

I kombinasjon med at hunden nektes tilgang til sofa og seng, bør den henvises til det som skal være hundens liggeplass. Om mulig bør denne plassen ikke være i en oversiktsposisjon hvor hunden kan følge med hva som skjer i huset. Det betyr at den for eksempel ikke bør ligge i gangen, men på et tilbaketrukket sted. Mange av disse hunden reagere med aggresjon på at noen tar kont akt med dem når de ligger i ro, og plassen bør derfor være på et sted hvor sjansen for at noen kommer for nær hunden ved et uhell er liten.

Sosiale regler

Hunden bør også settes i en situasjon der den lærer at den ikke kan kontrollere tilgangen på andre goder som oppmerksomhet, kos, ros, godbiter, mat og tur ( og alt annet den prøver å kontrollere tilgangen på - noen hunden skal for eksempel inn og ut ustanselig). Dette innebærer flere ting.

  1. Overse hunden når den forsøker å sette i gang ting. Ikke klapp den når den kommer for å få kos – se i stedet bort, legg armene i kors, om nødvendig reiser en seg å går. Blir hunden så pass fysisk innpåsliten at det blir vanskelig isoleres den ved hjelp av snoren den har på seg. Med et minimum av oppmerksomhet (blikk, snakking, kroppskontakt) ledes den ut av rommet. Slipp den inn igjen etter et minutt eller to, forutsatt at den har vært stille i minimum 3 sekunder, helst lenger. Ikke hils når den kommer inn igjen. I stedet for at hunden spiller kostbar ved å avvise eierens forsøk på å kose med den, skal eieren nå holde tilbake oppmerksomhet, slik at hunden får så lite oppmerksomhet at den er villig til å anstrenge seg for å oppnå det (for eksempel sitte når den får beskjed.)
  2. Hunden skal sitte for alt den ønsker å oppnå. Den skal sitte og avvente fri-kommando før den får spise, før den får gå ut døren, før den kommer ut av bilen, før den får en godbit og for å gjøre seg fortjent til oppmerksomhet fra eier. Ikke tving hunden, bare vent til den gjør det. Etter hvert oppdager den at den ikke får komme videre uten å gjøre som den blir bedt om.
  3. For å lære hunden å avvente initiativ fra eier er det viktig at eieren tar initiativ til ting, fortrinnsvis når hunden er avventende for eksempel når den ligger rolig på plassen sin i påvente av at noe skal skje.
  4. Lydighetstrening basert på positiv forsterkning. På mange måter er det uinteressant hva man trener fordi hovedhensikten er å lære hunden at det lønner seg å samarbeid. Når det er sagt kan det likevel være lurt at sitt, ligg, innkalling og slipp/apportering inngår i treningen. Alle disse øvelsen kan bruke til å kontrollere hunden i situasjoner hvor den kan tenkes å bli aggressiv.
  5. La hunden få fred når den ligger på plassen sin. Hvis noen vil ha kontakt med hunden når den ligger der, kan de rope hunden til seg.
  6. Vær avmålt når du kommer hjem. Hunden bør være mest begeistret over gjensynet, ikke eieren. Hils gjerne på familiemedlemmer først.
  7. Ikke la hunden få være med til døren for å ta imot gjester. La hunden vente et annet sted og slipp den inn etter at gjestene har kommet inn og eventuelt satt seg ned. Ikke plasser hunden på et sted der gjestene må passere den for å komme dit de skal.
  8. Ikke la hunden tigge hvis den har antydning til forsvar av maten. Den bør være på et annet sted eller ligge i ro i god avstand fra bordet når eieren spiser. Merk at når en begynner å ignorere en atferd som tidligere har ført frem, vil en innledningsvis få en økning i hundens anstrengelser for å oppnå det den er ute etter. Over tid vil hunden gi opp, men innimellom kan en få en intensivering. Dette gjelder for eksempel når en begynner å overse hundens forsøk på å skaffe seg kos, eller når den vil inn og ut av døren.

Aggresjon knyttet til mat og gjenstander

Første bud her er sikkerhet. Hunden bør fores på et sted hvor ingen kommer i nærheten ved en tilfeldighet. Den bør aldri får griseører eller liknende med mindre den er alene på et rom eller i bur, eller situasjonen er såpass under kontroll at den kan ligge på plassen sin og ingen kommer i nærheten. Spesielt for barn er denne situasjonen farlig.

For å redusere forsvar av maten kan en gjør følgende:

Ha matskålen i fanger eller på bordet og for hunden fra hånden. Den skal sitte for å få hver gang og vente på fri-kommando hver gang. Når dette fungerer uten at hunden viser tegn til aggresjon settes den tomme matskålen ned foran hunden som sitter i påvente av frikommando. Legg en liten porsjon ned i skålen. Hunden kommanderes til å sitte igjen før neste porsjon legges i skålen. Når dette fungerer kan en begynne å ta opp den tomme skålen for å legge porsjonene oppi. Deretter går en videre til å legge godbiter oppi skålen med mat i (noe ekstra godt) også dette etter at hunden sitter å venter. Ta aldri maten fra hunden, med mindre den får den igjen straks, og da alltid med en ekstra god godbit på. Hvis en får dette til å fungere kan en etter hvert gå bort til hunden for å legge en godbit i skålen i forbifarten.

Hovedpoenget med treningen er å endre hundens forventninger til at vi nærmer oss, slik at den forventer noe ekstra godt, ikke at maten skal forsvinne.

I forhold til forsvar av griseører og gjenstander er det sikreste å lære hunden å apportere slik at en kan be hunden komme med gjenstanden eller griseøret. Hundens forsvar reduseres hvis den er i bevegelse mot eieren i stedet for at eieren er på veg mot den. Bytt med godbit og gi hunden tingen tilbake (eller en annen gøy ting hvis den har noe den ikke kan få beholde).

I alle disse situasjonene er det viktig å unngå å stirre på hunden eller på andre måter provosere den. Det er også potensielt farlig slik at en bør ta seg god tid og hele tiden være på den sikre siden. Med hensyn til i griseører og lignende er det en fullgod løsning å bare slutte med å gi hunden slikt.

Oppsummering

Det store flertallet av hunder som lider av dominansaggresjon er hannhunder (ca. 90%, Overall, 1997). Til tross for dette er ikke kastrering særlig effektivt verken som løsning eller forebygging, men det kan likevel være et anbefalt tiltak fordi det kan dempe aggresjonen noe.

Det mannlige kjønnshormonet testosteron virker i retning av å forsterke og forlenge reaksjoner, kastrering vil derfor ofte dempe aggressiv atferd noe uten at det på noen måte løser problemet. Dominansaggresjonen slik den fremstår hos en voksen hund har en stor læringskomponent, og det eneste kastrering kan gjøre er å gjøre det lettere å lære hunden å gjøre andre ting.

I likhet med andre atferdproblemer er det rimelig å anta at hunder med dominansaggresjon har medfødte egenskaper som gjør det sannsynlig at de skal utvikle dette problemet. Samtidig har problemet en stor læringskomponent, som i denne sammenheng betyr at det krever ekstra stor innsats fra eierne for å hindre en negativ utvikling. Hovedtiltaket er å være svært nøye på at et sett av regler defineres og gjennomføres, og å få hunden i en posisjon hvor den må overlate kontrollen til eierne for å oppnå goder. En god del av disse hundene kan være farlig i spesielle situasjoner, og som eier er en nødt til å være forutseende og ansvarsbevist når en lar hunden omgås andre.

Referanser

Clinical behavioral medicine for small animals, Overall, Karen L., Mosby, 1997

Handbook of applied dog behavaior and training, vol 2, Lindsay, Steven R. 2001, Iowa State University Press